fredag 29. august 2008

Så er høsten her igjen og eg er klar for eit nytt år på skulebenken. Det har virkelig vært ein kjekk sommar som inneheldt mange gode minner som eg med glede skuer tilbake på.



















To av dei store høydepunkta i løpet av sommeren var bryllupet til Stian og Jeanette, og bryllupet til Arnhild og Andreas. Det var to flotte dager fylt med kjærlighet og glede.











Ein dag som er veldig spesiel for meg er 19 juli. Det er dagen når eg endelig fekk gifta meg med min Daniel.









Noe som har vært og fremdeles er eit høydepunkt hver sommer er pioner stevnet på Framnes. Denne uka er alltid fylt av kjekke mennesker, gode samtaler, bading, sandvolleyball, skattejakt, lekelystne barn og (viktigst) møter der folk får møte Jesus og får ein personlig relasjon til Ham.
























Noe annet veldig hyggelig som har skjedd er at Maria, søsteren til Daniel, har fått seg ein liten hundekvalp. Helledussen for ein nydelig hund, eit skikkelig sjarmtroll.










Men no er altså sommaren
over for denne gong.
No når me går ein regnfull høst i møte er det
godt å ha gode solskinnsminner.

tirsdag 26. august 2008

KJÆRE GUD


kjære Gud. Takk for det tomme rom. Takk for uendeligheten.
Takk for de fire dimensjoner som begrenser logikken.
Takk for at du er uten begynnelse og uten ende,
takk for at du ikke er bundet, verken av høyde, bredde,
dybde eller tid,
slik at du- dimensjonløs og evigdimensjonal-
kan holde vår lille verden i din trygge hånd. Vi fant ut at vi ikke var universets sentrum, Gud, Kopernikus, den gærningen, turde å påstå det.

Det ser riktignok ut til at de fleste har glemt det allerede,
men takk likevel.

Vi har bevist at vi ikke skjønner vårt eget beste, Gud. Vi har
drept våre fremste opp gjennom historien- med Jesus i spissen.
Vi har ikke oversikt for fem øre.
Vi fant ut det med relativitet, Gud. Einstein hjalp oss med det.
Så nå vet vi at ting bare kan defineres i forhold til noe annet.
Altså; en måke er stor i forhold til en spurv. Men den er liten i forhold til en ørn. Greit nok, vi har skjønt det.
Men så begynner vi å trekke inn galakser, Gud.
Og uendelighet. Det er her
vi ofte driter oss ut. La meg utdype: Andromeda-galaksen befinner seg
ca to millioner lysår herfra.
Det tar altså to millioner år før folk her i gata
ser hvordan den ser ut i dag. Og det vi ser av den i dag
er det den var for to millioner
år siden. Det er langt unna, sier man.

-Langt i forhold til hva? Meg?
Planeten Tellus? I forhold til Gud?
Som du skjønner, Gud, så har vi ikke kommet særlig langt siden
Kopernikus. Vi har vanvittig lett for å tro at vi er verdens navle.
Vi sammenligner alt med oss selv.
Vi var riktig fornøyde da vi klarte å regne universets utvidelse tilbake til
da alt var energi, brøkdelssekunder før "Big Bang".
Wow.
Vi fikk et pent tall med høy potens, og alle hjerter gledet seg.
Men hva om vi doblet tiden fra "Big Bang"(som forøvrig ikke var noe smell,
bare begynnelsen på en treg utvidelse) til i dag,
og fortsatte fordoblingen hver dag i generasjoner,
til jorden ikke hadde plass til alle harddiskene med tallene
og potensene- ville vi da være en millimeter nærmere begynnelse eller slutt,
etter mening,
etter deg, Gud?
Tror ikke det.
Noen drar til Drammen og skjønner at det ikke nytter
å regne ut verden. Andre kan dra til månen og ikke skjønne det.
Og så har du de som regner seg tilbake til brøkdels-sekunder etter "Big Bang", klør seg i hodet, og tenker at om 10-15 år, når matematikken
har kommet et skritt videre- da kommer vi til å finne ut av ting.
Jeg måtte til "Big Bang", Gud. Men da gav jeg opp.
Heldigvis.
Men jeg skjønner at vi henger oss opp
i avstander og tid- dimensjoner. Vi kan jo ikke annet.
Vi er bundet av dem.
Men ikke du, Gud. Du var der i begynnelsen. Sammen med ordet
som var Gud..eh.. og hos Gud..
som har tre deler og ehm.. så videre.
Jaja. Tipper det var du som bygde høyde, bredden,
dybden og tiden og puttet oss inni. Som i et slags skall.
Sånn at vi enten kan klø oss i hodet og prøve å fatte,
til vi mister håret og issen blir blank,
eller vi kan rett og slett gi opp og finne på noe annet.

Jeg gir opp, Gud. Og finner på noe annet.
Jeg dropper hele skiten, universet, tiden
og Andromeda-galaksen. jeg leter heller på café.
Med morgenlys gjennom støvete vindu. Kanskje te.
Eller trippel espresso
hvis jeg må våkne. Og jeg finner deg, Gud.
Tror jeg.

Vi burde ha skjønt det nå, Gud.
Med alle tallene opphøyd i tretti tusen, at vi har for liten hjerne,
og et skrapjern av en logikk. Vi kan ikke vite.
Vi kan like gjerne gi opp- og vi kan tillate oss å tro.
Ikke på grunn av tallene, men på grunn av solen og spurvene.
De gode brødskivene og smilene.
Men det er vel som med galaksene.
Vi vet at Andromeda-galaksen - langt ute i gokk - er spiralformet.
Men Melkeveien, vår egen, er vi ikke helt sikre på.
Vi ser ikke hvordan den er fordi vi er midt oppi den.
Vi mangler perspektiv, så vi går over bekken etter vann, og til det ytre rom etter deg og meningen.
Nesa er nemlig i veien. Det er klassisk, Gud.
Vi trenger å komme ned på jorda. Tipper det er der du er.
Jeg vet ikke, Gud. Men jeg tror,
midt oppi all tvilen opphøyd i annen.
Takk, Gud, for at ikke du er på Orion Nebula,.. i hvertfall ikke bare der.
I JesukristinavnAmmen.


~alfred bratterud